Når ungene har tatt over styringa på tv-skjermen, er uforskammede og late, kan det være lett å ty til kjeft og smell. Det at barna har blitt slik, har med at de ikke vet om noe annet, og foreldre flest tror at barn skal lære seg å leke selv. Dette er en gedigen misforståelse. Barn trenger akkurat som alle andre, både veiledning og rettledning.
Før i tiden, da vi var unge, i de harde 80-årene og 90-årene, da var vi ute å lekte. Helt på egenhånd og hele dagen. Også var det noen eldre unger der ute som viste oss hvordan vi skulle leke, enten det var gjemsel, spille fotball, cowboy og indianer, klatre i trær også videre. Barn trenger å settes i gang.
I dag har det blitt sånn at barna truer de voksne med å ringe barnevernet dersom de ikke får viljen sin, og det er en helt gal retning å gå. Hvorfor det har blitt slik, kan man diskutere i lange dager og netter. Ofte tar mor barnas side i diskusjoner og ikke far sin side, og dermed har man en maktbalanse som er skeiv. Det er overhode ingen grunn til at barn som ikke vet sitt eget beste, får styre som de vil.
Derfor hjelper man dem i gang. Bli med ut. Lag en hinderløype.
Hvordan lage hinderløype?
Det som er bra med en hinderløype, er at man har alt man trenger i bua eller garasjen. Med hinderløypa får ungene teste koordinasjon, balanse og styrke, noe alle barn trenger hundre ganger mer enn å se film på et nettbrett.
Avhengig av hvor små barna er, kan man velge å ha hinderløypa i hagen eller ta den med ut i skogen. Har man en liten sti i nærheten, hvor man ikke sjenerer andre, så kan man bruke den. Det er viktig at man får litt lengde på løypa, slik at det tross alt blir litt utfordring.
Ringspillet som barna ikke leker med lenger, kan være deler til det første hinderet i løypa. Enten kan man velge å bruke selve spillet slik det er, eller man kan legge ringene utover slik at det er om å gjøre å hoppe fra ring til ring.
Etter en liten runde i løypa kommer man til et hinder man kanskje ikke skjønner noe av. En stol med et teppe over. Oppgaven blir å krype under stolen raskest mulig, mellom stolbena. Her må man bruke fantasien. Kanskje har man tre stoler med litt avstand slik at det store teppet dekker alle stolene. Eller kanskje stolene står i sikksakk slik at det blir vanskeligere å finne utgangen. Her er det kun fantasien som setter begrensinger.
Løypa går videre til man møter en planke som ligger på en kasse. Planken og kassen må være stabile og ikke pil råtne, ellers så kan barna skade seg mer enn nødvendig. Det er jo ikke meningen. Oppgaven blir å balansere bortover på planken og komme seg over kassen uten å falle ned. Faller man ned fra planken, må man gå tilbake og begynne på nytt.
Løypa svinger seg tilbake mot huset, gjennom kratt og over steiner. Fra en grein over bakken henger et tau. I enden er det en god knute, slik at den lager en slags klump. Dette tauet må være ganske tjukt. Her kan målet være å lande i rokkeringen som ligger noen meter unna. Man kan ta sats fra steinen ved siden av stien.
Nå er det siste innspurt. Inn gjennom porten, og fram til målstreken, som er laget av et hoppetau, eller 17-mai flagg på hver side.
Det kan hende man må være både sekundant, heiagjeng, opprørspoliti og sykepleier samtidig denne kvelden, men man slipper at barna sitter inne og klager i finværet.